Temaet Venner på 10. trinn handler om når vennskap er vanskelig. For mange er det vanskelig ofte, mens andre har ei stabil gruppe venner over tid og kjenner seg trygge på disse.
Det er mye som kan være vanskelig med venner i denne alderen: Hvem kan jeg egentlig stole på? Hva sier vennene mine om meg når jeg ikke er der? Liker de meg egentlig? Hvorfor finner jeg ingen venner jeg kjenner jeg hører til sammen med? Vil jeg noen gang få gode venner i livet mitt?
Ungdommene er i en brytningsfase på flere arenaer. De veit at de snart skal videre i livet, de kan sjøl velge hvilken skole de vil gå på neste år, og flere har gitt opp å finne nære venner på skolen de går på nå. De holder bare ut på et vis.
Noen går gjennom livet med ei fast gruppe venner som holder sammen i det meste. Men det er nok mer vanlig at en bytter venneflokk flere ganger gjennom livet. De en deler noe av hverdagen med, kan bli vennene en har i den perioden en har dette sammen. Det betyr jo at vennskap kommer og går, og det vil noen ganger være veldig fint og andre ganger trist, vondt og ensomt.
Mange ungdommer uttrykker at de kjenner seg ensomme. Dette kan også være ungdommer som er sosiale og er mye sammen med andre. Det er ikke om en er sammen med andre eller ikke som avgjør om en kjenner seg ensom, men om en kjenner at en hører til sammen med andre på et sterkere relasjonelt nivå. Er vi viktige for hverandre?
Så hva kan foreldre gjøre for å støtte ungdommer som sliter med vennskap?
Vi kan dessverre ikke fikse det for dem. Ikke ta vekk smerten av det som gjør vondt. Men vi kan dele det med dem, og la dem slippe å kjenne på dette aleine. Målet i en samtale om dette med ungdommen din trenger ikke være å finne ei løsning eller gi et godt råd. Det er viktigere at du viser at du kan være sammen med ungdommen din og tåle å høre at dette gjør vondt. Hvordan kjennes det å ha det slik? Ton deg inn i følelsen og vis at du forstår, eller prøver å forstå. Det er jammen ikke rart at ungdommen din er lei seg/skuffa/redd/sint/sur/irritert/skamfull når dette har skjedd! Det ville nok de fleste ha vært! Gi gjerne håp om at det skal bli bedre seinere, for det vil det nok bli. Men akkurat nå gjør det vondt, og det å vite at du forstår – og tåler å være med inn i den følelsen – kan være god nok hjelp til at ungdommen sjøl klarer å finne ei løsning.
Og hva med en biltur i lag? Bake noe sammen? Se en serie i lag? Det er ikke sikkert ungdommen din ikke vil være sammen med deg sjøl om det kan se slik ut! Det å «henge med» foreldra sine av og til, kan kjennes langt bedre og viktigere enn ungdommen er villig til å innrømme.