I rammeplanen står det at barnehagane skal:

• støtte barnas initiativ til samspill og bidra til at alle kan få leke med andre, oppleve vennskap og lære å beholde venner
• støtte barna i å sette egne grenser, respektere andres grenser og finne løsninger i konfliktsituasjonar

Ein stor del av kvardagen i barnehagen handlar om å hjelpe barn med konfliktløysing. Det er ganske naturleg. Å fungere saman i flokkar handlar blant anna om å gi uttrykk for eigne behov, sjå at andre har andre behov, og oppleve at desse behova nokon gongar kolliderer med kvarandre. Ingen kan alltid få viljen sin. Nokon gongar får vi det vi vil, andre gongar ikkje. Livet er ikkje rettferdig og vil aldri bli det. Men vi kan få til mykje fint saman likevel.

I løpet av barnehageåra skal barna helst ha lært at dei kjem lengst i konfliktar med å prøve å forstå den andre sine behov, samtidig som ein greier å uttrykke sine eigne, og at ein saman kjem fram til løysingar som kan vere gode for begge. Helst skal dei erfare at det å bruke makt eller vald ikkje fører til positive resultat, at vaksne er til god hjelp når barn kjem i for store konfliktar, og at det at eg ofte kjem i konfliktar ikkje får andre til å slutte å vere glad i meg. Då har dei lært viktige ting som dei treng resten av livet.

Sjå gjerne 3. Relasjonene og samspillet barna imellom (udir.no)

Konfliktar kan vere bråkete og slitsame, og det kan vere freistande å prøve å legge til rette for å unngå dei der det er mogleg. Ha nok av populære leiker til alle, prøve å lage «rettferdige» system for fordeling av gode, fjerne det barna slåst om, eller alltid forsøke å vere i forkant for å forhindre krangling og konfliktar. Nokre gongar er slike strategiar effektive og lure. Og samtidig er det fint om vi prøver å alltid gjere koplinga «konflikt = moglegheit for verdifull læring». Dersom vi skal få til det treng vi vaksne å oppleve at dei verktøya vi har for å hjelpe barn i konfliktar faktisk fører til læring. Vi vaksne må kjenne at vi meistrar å hjelpe barn i konfliktar.

Sjå gjerne også  – Vi må slutte å rydde bort konfliktene (barnehage.no) 

God konfliktløysing handlar om å få fram dei ulike behova som er i konflikt, vise forståing for at behova er ulike og for følelsane som ofte kjem, og å snakke seg fram til ei løysing som kan vere grei nok for alle partar.

Dette er avansert, og sjølvsagt ekstra vanskeleg før ein har etablert eit godt språk. Difor treng barna at vi er saman med dei når dei lærer seg å handtere konfliktar. Allereie før dei sjølv har ord for det som skjer kan vi sette ord på det for dei. Slik lærer dei god konfliktløysing frå start.

Når du skal bidra i konfliktløysing bør du vere roleg, trygg og god i møte med alle barna i situasjonen. Går heilt bort til dei og:

1. Stopp og undersøk:

Sei til dømes: «Åj, no ser eg at de er ueinige her!» og beskriv det du ser. La barna fortelje kvar sin versjon av situasjonen ved å sei «No vil eg at begge seier med ord kva du har/hadde lyst til, og kva som skjedde. Først du, og så du etterpå». Lytt til begge, og hjelp dei å sette ord på det som skjedde om dei treng det.

2. Valider følelsen til begge parter:

Dette handlar om å vise at det alltid er to sider/opplevelser av same sak, og at begge har lov å ha lyst til og å føle det dei gjer. «Eg forstår godt at du hadde lyst å …, og at du blei lei deg når …» Og eg forstår godt at du hadde lyst å …, og at du blei sint når …»

3. Reflekter med barna for å finne ei løysing:

«Korleis kan vi gjere det no for at det skal bli greitt for begge to? Kva er lurt skal tru?» Sjå om barna har eigne forslag, og kom med eigne forslag ved behov. Sjå at dei kjem seg vidare i situasjonen, og vis dei at du er veldig fornøgd med måten dei løyser dette på når dei får det til.

Kva med «unnskyld»?

Å reparere relasjonsbrot er viktig å lære, sjå eigen del om det, men å seie «unnskyld» kan ofte verke mot si hensikt. Ordet unnskyld gjer ingenting godt utan at det blir gitt med forståing av at ein har gjort noko ein ikkje burde, at ein kjenner at ein er lei seg for det, og at ein har eit genuint ønskje om å ikkje gjere det igjen. Å seie unnskyld for å ha gjort det, eller fordi vaksne krev det, kan gjere vondt verre.

Om barn på eige innitiativ vil seie unnskyld til kvarandre i konfliktløysing må dei gjerne gjere det.  Nokre vil også gi ein klem, eller på andre måtar vise at dei er lei seg og vil vere venner. Når dette kjem frå barna sjølv er det fint og ekte.

Om det vi ser er mobbing eller konflikt er ikkje alltid lett å vurdere. Og det kan vere glidande overgangar. Dersom det er tydeleg ubalanse i maktforholdet, kan det vere lurt å møte situasjonen som vi ville gjort med mobbing. Men vi skal jo møte det mykje likt også. Gripe inn roleg og med omsorg. Forsøke å sjå behova og følelsane og validere desse. Prøve å finne løysingar som hjelper alle dei involverte i situasjonane. Men når det er mobbing fokuserer vi ikkje på kva den det går ut over kan gjere annleis i slike situasjonar, berre kva den som plager andre kan gjere annleis.