Hjelpe elevar som mobbar andre

Mange vil tenke at ein skal hjelpe elevar som blir mobba og grensesette/konfrontere elevar som mobbar. Det er logisk, men om ein ønskjer at elevar som mobbar eller krenker andre skal klare å slutte med det, bør vi også fokusere på kva desse elevane treng for å klare å endre veremåte. Det er alltid grunnar til at elevar gjer det dei gjer, også mobbe. Kva behov dekker denne veremåten for eleven? Og korleis kan desse behova dekkast på måtar som ikkje går ut over andre?

Viktige vurderingar vi må gjere før vi snakkar med dei elevane vi trur plager andre:

Det er sjeldan vi vaksne har all den informasjonen vi gjerne skulle hatt når vi startar arbeidet med å hjelpe elevar i desse situasjonane. Dette er kompliserte på så mange nivå. Sjølv om vi alltid skal tru på opplevinga til dei som opplever mobbing og krenkingar, betyr det ikkje at vi alltid ser det heile bildet. Sjølv om opplevinga av å bli utsett for dette vonde er heilt reell, og noko vi alltid skal handle på, veit vi sjeldan nok om konteksten det skjer i, og rollene dei ulike elevane i dette samspelet har. Elevar kan både mobbe og bli mobba i same miljø. Og elevar kan seie og gjere ting som andre opplever vondt, utan at det er gjort med intensjon om å krenke eller skade. I skolen sin aktivitetsplikt kjem det tydeleg fram at skolen har plikt til å undersøke. Å snakke med elevane som vert nemnt som dei som gjer, eller er med på å gjere, andre vondt, kan vere ein del av denne undersøkinga, og det kan vere ein del av tiltaka.

Samtalar med eleven om mobbinga

I «Hjelpe den som blir mobba» viser vi at ein klok måte å snakke med den som mobbar på, også er til hjelp for den som blir mobba. Eleven må oppleve at vi ønsker å forstå og hjelpe, slik at det blir mogleg for alle elevane å få det bra saman. Ver roleg og venleg i kroppsspråket og bruk gjerne setningar og fokus som dette i slike samtalar:

Samtalar med elevar som mobbar/krenker andre

Fortel kva du har blitt klar over – vis at du forstår at slike ting kan skje, og at du vil eleven vel:

«Eg har forstått/fått høyre/sett at du har (det eleven har gjort/sagt). Det kan godt hende du har opplevd det annleis, at du ikkje meinte det slik, eller at du opplevde at du var i ein vanskeleg situasjon der det berre blei slik. Slik er det ofte når elevar plagar andre. Dei har eigentleg ikkje noko ønske om å plage, men så blir det av og til slik likevel. Det kan handle om veldig mange ting som vi vaksne ikkje ser eller har moglegheit til å forstå.»

«Det er viktig for meg at du veit at eg er ikkje her for å vere sint på deg, eller for at du skal få problem. Alle elevar her på skolen skal ha det trygt. Du også.»

(Vi bør unngå å vise eller snakke om våre eigne følelsar, som til dømes «Eg vart veldig skuffa då eg høyrde dette.» Slike uttrykk påfører skam og kan gjere det vanskelegare for eleven å endre åtferd fordi det kan forsterke ein dårleg sjølvfølelse.)

Gi eleven moglegheit til å fortelje si oppleving av dette, og forsøk samtidig å finne behov bak handlinga, valider følelsar og behov:

«Vil du fortelje meg korleis du har opplevd det som har skjedd? Kjenner du deg igjen i det eg fortalte?» Lytt og suppler gjerne med «Kan du sei litt meir om det?». Forsøk samtidig å oppdage følelsar og behov.

Dersom de no har ein felles forståing av at eleven har sagt og gjort desse tinga kan de forsøke å utforske behova bak: «Det er mange grunnar til at elevar plagar/mobbar andre. Ofte kjenner dei seg ikkje trygge sjølv, dei har ofte opplevd vonde ting, eller har vonde følelsar som gjer kvardagen vanskeleg. Klarer du å sette ord på kva følelsar som ligg bak når du har plaga andre? Kva er det du har trengt når du har gjort og sagt desse tinga trur du?»

Valider følelsar og behov som du oppdagar: «Eg forstår godt at du har kjent deg utrygg, og at det har gjort det vanskeleg for deg å la vere å bli med på mobbing.» «Det er mange som opplever det slik, som om dei ikkje har noko val. Det er lett å forstå.» «Eg forstår godt at du vart sint på (namn) og at du kjente lyst til å gjere noko vondt tilbake. Det er heilt normalt å kjenne det slik.»

Set tydelege grenser og avtal kva eleven skal gjere annleis framover:

«Sjølv om du har forståelege grunnar til det du har gjort, så er det likevel ikkje greitt. Dette må slutte. (Namn) har rett til å kjenne seg heilt trygg på skolen og fritida, og det er heller ikkje bra for deg å gjere ting som går ut over andre.»

«Kva er det viktigaste du kan gjere no, for at (namn) skal forstå at du har slutta å mobbe hen?» «Kva treng du for å klare dette? Er det noko eg kan hjelpe deg med?»

Også dette gjerast med omsorg og varme. Vi må vise eleven at vi har trua på at dei eigentleg vil gjere det som er bra og rett, at vi har positive forventningar til dei.

NB! Ved svært alvorlege mobbehandlingar/krenkande åtferd vil det vere naturleg å avvente neste punkt. Ein bør her fokusere på akutte, skjermande tiltak som sikrar at den dette har gått ut over kan kjenne seg trygg, og lage ordringar/avtalar med dei som har mobba/krenka som fører til dette. Seinare når situasjonen er meir landa er det viktig å også hjelpe dei som står bak slike handlingar å finne ut kva behov som ligg bak, og gi dei hjelp til å dekke desse på måtar som ikkje går ut over andre.

Snakk om korleis eleven kan få dekt behova bak handlingane på måtar som ikkje går ut over andre:

«Du sa at du kan ha gjort dette fordi du var utrygg/kjeda deg/alle andre gjorde det og du var redd dei ville bli sint på deg/var sint på personen/ … Eg forstår at du kunne kjenne det sånn. Det er heilt normalt. Så er spørsmålet: korleis kan du få dekt det behovet utan at det går ut over andre? Kva kan vi finne på som du kan gjere neste gong du kjenner det slik, og du ikkje lenger skal gjere det som har gått ut over andre?»

Forsøk å kome på noko eleven kan prøve. Og/eller avtal at de skal jobbe vidare med dette om nokre dagar. Vis at du vil følge opp og hjelpe eleven å få dekt sine behov, men på måtar som ikkje går ut over andre elevar sin rett til å kjenne seg trygg.

Sjekk korleis du kan involvere foreldre på ein trygg måte:

«Eg vil gjerne ringe ein av foreldra dine og fortelje at vi har snakka saman i dag. Då vil eg seie at dette er noko vi følger opp saman her på skolen, og at dei ikkje treng å gjere noko sjølv for å ordne opp i dette no. Høyrest det greitt ut for deg?»

Elevane i rapporten Plage frå Forandringsfabrikken gir uttrykk for at det å ringe heim kan gjere vondt verre. Dei mister tilliten til skolen, og dei kan kjenne frykt for korleis foreldre handterer situasjonen når dei kjem heim. Dersom eleven er redd for at foreldre vil reagere for hardt kan dette vere heilt reelt. I så fall bør du vente litt med å ringe foreldra. Du må då snakke med eleven om korleis hen har det heime, og vurdere korleis det er lurt å gå fram vidare. Oftast vil det likevel vere naudsynt og lurt at foreldre får vite så tidleg som mogleg. Og vi bør alltid følgje to huskereglar når vi skal informere heimar om dumme handlingar barn/unge har gjort:

Snakk med eleven før du snakkar med foreldre eller andre vaksne – fortel eleven kva du skal seie til kven
Presiser til foreldre at du ringer for at dei skal vere klar over det som har skjedd og kunne hjelpe barnet sitt, ikkje for at dei må gjere noko med dette heime. Skolen vil følgje opp det som har skjedd vidare, og kontakte heimen igjen om det er behov for at dei bidrar med noko.

Ved ei slik tilnærming gir vi eleven moglegheit til å gå frå samtalen utan å vere redd eller sint. Eleven veit at vi veit, og at vi likevel ikkje er ute etter å straffe eller gjere livet vanskeleg. Vi forstår at det har vore grunnar til at eleven har gjort det som er gjort, og vi har vist at vi vil hjelpe eleven å få dekt behova sine utan at det lenger går ut over andre. Då har eleven ein god sjanse til å greie å vere snill mot andre vidare.

Skolen og heimen er saman om å hjelpe

Det er svært viktig at barn og unge ikkje venner seg til ein veremåte der ein er stygg med andre for å dekke eigne behov. Dei aller fleste elevar veit godt at det dei gjer er moralsk feil. Når dei likevel gjer slike handlingar gjentatte gongar medfører det risiko for negative etterverknadar også for dei sjølve. Når elevar blir kalde og kyniske overfor andre kan dei streve med relasjonar både heime og i arbeidslivet seinare. Også difor er elevar tent med at vi hjelper dei til å vere mot andre på sosialt aksepterte måtar.

I tillegg veit vi at dei som mobbar andre kan ha heilt legitime behov bak mobbinga som ikkje har blitt dekt på gode måtar. Når skole og heim samarbeider kan vi betre oppdage desse behova, og forsøke å få til at eleven får dekt dei på måtar som ikkje går ut over andre.

Så for å få til den endringa som skal til, treng eleven eit samla støttelag. Som eit minimum er dette dei vaksne heime og dei næraste vaksne på skolen. Og for at støttelaget skal samarbeide godt om oppdraget må det kome tydeleg fram at alle vil eleven vel. Uansett kva eleven har gjort eller vore med på. Eleven må vite at både skole og heim ikkje vil tillate at eleven gjer slike ting vidare, også fordi det ikkje er bra for eleven sjølv å gjere slike ting. Å gjere andre vondt skader andre og det skader den som gjer det. Så det støttelaget skal oppnå saman er å hjelpe eleven til å greie å ikkje gjere ting som vert vondt for andre, og dermed også vondt for seg sjølv.

Sjå film om god dialog med heimen når noko er vanskeleg

Dette bør skolen forsøke å få til i samarbeid med heimen

Heimar er veldig ulike, og kan reagere på svært mange ulike måtar når dei blir klar over at deira barn har krenka eller mobba andre. Foreldre flest vil kjenne eit stort ansvar for at deira barn skal oppføre seg på måtar som foreldre kan vere stolte av. Ein slik beskjed vil fort true sjølvbildet til foreldra. «Eg har ikkje vore bra nok som mor/far» «Eg har feila», eller «No vil alle tenke at eg er meg det er noko gale med» Slike tankar set i gong følelsar som skuld, skam, sorg, sinne og frykt. Mange vil difor gå rett i forsvar. For seg sjølv og eleven. Dette må skolen tole, og tolke som det det er. Det handlar ikkje om at foreldre meiner det er skolen sin feil, det handlar om at følelsane til foreldra blir sett i alarmberedskap og då er vi ikkje alltid berre kloke og rasjonelle.

Difor er det vesentleg korleis vi går fram når vi formidlar slike beskjedar til heimane. Dei treng å vite om det for å kunne hjelpe å få til ei endring. Men dei treng også å vite at dette ikkje handlar om å fordele skuld, konsekvensar eller straff – men å samarbeide om å hjelpe eleven til å endre veremåte.

Foreldre som opplever at barnet sitt mobbar andre vil ofte kjenne på mykje skam og frykt også etter det første sjokket har lagt seg. Dette er kraftige følelsar som dessverre ofte ikkje er så gode på å finne hensiktsmessige løysingar. Når vi er opptatt av kva behov som kan ligge bak mobbinga, reduserer vi sjansen for at skam og frykt får dominere. Det styrkar sjansen til at dette kan verte eit positivt samarbeid til beste for alle elevane.

Dette bør heimen forsøke å få til i samarbeid med skolen

Når du blir klar over at barnet ditt har mobba eller krenka andre er det heilt naturleg om du opplever dette frykteleg vanskeleg. For dei fleste vil det medføre følelsar som skuld, skam, sinne, sorg og frykt. Mange av desse følelsane kan få oss til å ville seie og gjere ting som ikkje er nyttig. Før vi handlar bør vi difor la desse reaksjonane som dukkar opp få lov til å vere der litt. Gi følelsane litt tid, sjølv om dei gjer vondt. Snakk med nokon, gå ein tur, pust litt, gjer på noko anna litt – før du prøver å finne ut kva som er lurt å gjere vidare.

Forhåpentlegvis vil skolen invitere deg til eit samarbeid som handlar om å gi barnet ditt støtte og hjelp til å greie å endre veremåte. Sjølvsagt må barnet ditt slutte å gjere det som går ut over andre, men for å greie det trengs klokskap. Barnet ditt må forstå at både skolen og de heime først og fremst vil hjelpe til endring, ikkje straffe. Hjelpe slik at mobbinga tek slutt, fordi det er bra for alle. Og hjelpe ved å finne andre måtar å dekke behova sine på, slik at barnet ditt kan kjenne seg trygg og ha det bra utan at det går ut over andre.

Når skolen opprettar skolemiljøsaker skal skolen dekke svært mange sine ulike behov på same tid. Sjølv om vi foreldre skal ha eit spesielt fokus på kva som er bra for vårt barn i slike situasjonar, er det viktig at vi også prøver å sette oss inn i andre sine sider av dette. Når vi viser forståing for kvarandre sine roller og utfordringar, og forstår at alle involverte elevar treng å få kjenne det trygt og godt saman, møter vi kvarandre på måtar som fremmer godt samarbeid. Det er barnet vårt tent med. Vi lyttar, prøver å ikkje gå i forsvar, ser etter løysingar som kan vere gode for alle, og prøver å hjelpe så godt vi kan.

Korleis kan foreldre støtte barnet sitt i slike situasjonar?

Nokre foreldre kjenner på ei forventning om å «fikse» barnet sitt når dei får høyre kva barnet har gjort mot andre. Det er jo ikkje akkurat lett. Når barn er stygge med andre barn er dette oftast eit resultat av svært kompliserte sosiale prosessar som oftast slett ikkje berre handlar om vilje, moral eller personlege eigenskapar hos det enkelte barnet. Difor kan ingen forvente at foreldre skal kunne få barnet til å slutte med dette aleine. Eleven sine handlingar skjer som eit resultat av svært mange ting. Det betyr ikkje at eleven ikkje er ansvarleg for handlingane sine, og må ta ansvar for å slutte å gjere dei, men det betyr at eleven kan trenge hjelp til å endre rammene handlingane blir gjort i for å klare det.

Dersom eleven er stygg med andre på grunn av at eleven ikkje kjenner seg trygg på å vere godtatt eller inkludert sjølv, treng eleven at vaksne hjelper elevane med måten dei er saman på. Det kan ikkje eitt foreldrepar gjere aleine, det må vaksne i heimane og vaksne på skolen jobbe for saman.
Dersom eleven er stygg med andre fordi noko er vondt og vanskeleg i livet til eleven, må vaksne forsøke å finne ut av dette, og gjere noko med det som er vondt og vanskeleg, eller hjelpe eleven å finne andre måtar å bearbeide dette på.
Dersom eleven er stygg mot andre fordi noko i kvardagen er for vanskeleg å meistre, eller fordi eleven kjedar seg for mykje og ikkje opplever meining, må vaksne forsøke å finne ut av dette – og hjelpe eleven å få ein meiningsfull kvardag som er mogleg å meistre.

Oppgåva vår som foreldre til elevar som mobbar/krenker/utestenger andre er difor todelt:

Vi skal vere tydelege på at desse handlingane MÅ stoppe. Både fordi dei gjer vondt for andre, og fordi det ikkje er bra for barnet å gjere andre vondt. Å vere tydeleg betyr ikkje å kjefte, vere sint på, gi straff eller konsekvensar.

Vi må forsøke å finne ut kva behov som ligg bak handlingane. Kva er det barnet vårt eigentleg treng? Er det noko som gjer så vondt at eleven gjer dette for å regulere indre smerte? Er det noko eleven er så utrygg på at dette kjennest som den einaste løysinga? Kva ville kjenneteikna ein kvardag der eleven ville kjent det uaktuelt å vere stygg med andre? Kva hadde vore annleis då?

Når vi skal hjelpe barnet vårt med desse tinga kan det vere hjelpsamt å sjå filmane vi har laga om mentalisering, validering og grensesetting. Eventuelt også filmen Roe ned sinne. Det du skal hjelpe barnet ditt med her er ikkje lett. Vi må vere tydelege, rolege og omsorgsfulle på same tid for at barnet vårt skal kjenne at det vil få hjelp og støtte til å klare dette endringsarbeidet.

Ein heilt praktisk ting vi kan gjere i slike situasjonar er å vere meir aktivt saman med barnet vårt på fritida. Mobbing som skjer på skolen har skolen ansvar for å jobbe med, men oftast skjer slike ting også på fritidsaktivitetar og på nett utanfor skoletid. Hjelp barnet ditt å ha ein meiningsfull fritid. Delta saman med barnet på fritidsaktivitetar om det er mogleg. Ver meir der barnet ditt er saman med andre, slik at du sjølv også kan observere samspel, og rettleie barnet ditt litt. Engasjer deg også i det barnet ditt gjer på nett. Spør om å få sjå korleis dei skriv til kvarandre der. Ver tydeleg om at også skriftleg og eventuell anonym kommunikasjon ikkje skal gjere vondt for dei som les den.

I denne artikkelen frå FUG kan du lese meir om kva du kan gjere dersom barnet ditt mobbar andre: Dette gjør du hvis barnet ditt mobber - Foreldreutvalget for grunnopplæringen (foreldreutvalgene.no

Hjelpsame tiltak for endring av åtferd

Tiltak etter aktivitetsplikten Tiltak i skolemiljøsaker (udir.no) skal rettast mot den som vert krenka/mobba, og kan rettast mot den eller dei som krenker/mobbar. Tiltaka som blir foreslått retta mot den som krenker andre handlar i stor grad om konfronterande samtalar, følgje opp/passe på, gripe inn, og eventuelt bytte av skole. Ein nemner også arbeid for utvikling av sosial kompetanse, digital dømmekraft og mobilisering av ansvar og empati overfor medelevar. Samtidig har forsking vist oss at elevar som mobbar oftast veit at det dei gjer er feil, men gjer det likevel for å dekke eigne behov. Vi meiner difor at det er lurt å vere meir opptatt av behova som har ført til mobbing og krenkingar, og jobbe med å dekke desse på måtar som ikkje går ut over andre. Tiltak som først og fremst opplevast som kontroll og konsekvensar vil fort aktivere motaggresjon og avmakt hos eleven. Dette svekker sjølvbilete og sjølvfølelse og kan føre til behov for å kompensere innanfor det ein har kontroll på. Mobbinga kan ta nye former som blir vanskelegare å oppdage. Skal eleven derimot ha sjanse til å endre veremåte, bør vi forsøke å møte eleven sine behov og bli ein samarbeidspart for positiv endring. Det vil hjelpe den som har opplevd mobbinga også.

Når vi skal finne eigna tiltak for elevar som mobbar/krenker andre, er det ein del faktorar som vil vere avgjerande for kva vi bør velje. Det er ikkje slik at eitt tiltak passar alle. Vi bør nytte denne type informasjon for å velje tiltak som kan hjelpe eleven å endre veremåte:

Kva behov ligg bak når eleven mobbar andre?
Er dette ein elev som har høg, middels eller låg status i gruppa?
Får eleven dekt sine behov for meining og meistring på skolen og på fritida?
Har eleven sjølv det trygt og godt heime og på skolen?
Har eleven tidlegare opplevd mobbing sjølv?

Ved hjelp av denne informasjonen vil vi kunne vurdere om tiltaka våre kan handle om å hjelpe eleven å:

bruke leiarkreftene sine på betre måtar
meistre sosial samhandling med jamaldringar
bearbeide og regulere vonde følelsar og opplevingar
meistre skoledagen betre
få meir støtte og omsorg av sine nære vaksne
få ein betre sjølvfølelse
etablere nokre trygge relasjonar som eleven kan trivast i

Livet&Sånn kjem snart med forslag til Sjekkliste før val av tiltak for å vurdere korleis de best kan hjelpe eleven å greie å ta gode val. De kan også bruke Skjema for fire typar tryggheit (PDF, 109 kB) for å sjekke om eleven sjølv kjenner seg trygg på skolen. Rettleiing finn du her (PDF, 113 kB).

Kva er riktig tiltak for kven?

Eksempel som viser kvifor det er viktig å undersøke behov før val av tiltak:

a) Ein gut gir uttrykk for å bli med på mobbing fordi det gir makt og underhaldning.

Han har høg status i gruppa, og er i tillegg skoleflink, aktiv i fritidsaktivitetar og har ressurssterke foreldre. Han kjeder seg ein del på skolen, og synes det er slitsamt å sitte lenge stille.

Når vi vurderer tiltak for denne eleven kan det vere lurt å både hjelpe eleven å finne andre måtar å underhalde seg på i timane, helst i form av meir variert undervisning, men eventuelt også noko å stimulere hjernen med når ein må sitte stille (få lov å bruke hendene til noko, noko å sitte på som kan bevegast, løyve til å reise seg og gå på do/trekke luft).

Denne eleven kan kanskje også ha nytte av tiltak som handlar om å endre måten han brukar makta si på. Målet kan vere å få han til å bli ein prososial leiar, i staden for ein som troner øvst i eit makthierarki. For å oppnå det må eleven sjå at vi har trua på at han kan endre veremåte, og heller bruke leiareigenskapane sine til noko bra. Vi kan gi eleven konkrete prosjekt å leie, og legge merke til og rose det han gjer i desse prosjekta som er bra.

b) Ei jente blir opplevd som ei «dronning» som bestemmer kven som er innanfor og utanfor.

Ho gir sjølv uttrykk for å vere usikker på om andre ville valt henne, om ho ikkje heile tida sørga for å regjere over andre. Behovet for makt handlar her altså mest om behovet for å høyre til. Jenta har høg status i klassa, men mest fordi det er viktig å halde seg inne med ho, og ikkje fordi ho er godt likt. Jenta har altså truleg rett i at ho ikkje er den andre helst ville hatt med, om ho ikkje sørga for det på sin måte. Jenta ser elles ut til å klare seg bra på skolen, og ha det bra heime og på fritida.

Her er det truleg at gode tiltak ville vere å hjelpe jenta med gode måtar å få trygge vennskap på. Kanskje treng ho rettleiing og trening i sosiale ferdigheiter? (sjå verktøy for dette). Eller kanskje treng ho hjelp frå dei vaksne heime og på skolen til å få ein god sjølvfølelse?

c) Ein gut har sjølv blitt mobba mykje, og gir tydeleg uttrykk for å vere prega av det han har opplevd.

Han kjenner seg aldri heilt trygg, og har det ikkje bra. Han er også redd for at foreldra skal få vite kva han har gjort. Han er ikkje fagleg sterk, og slit mykje med å henge med i timane.

Her bør tiltaka vere samansette. Noko bør handle om å finne ut om guten har det bra nok heime, eller om heimen kan trenge hjelpetiltak for å møte guten på ein støttande nok måte. Får guten den hjelpa han treng på skolen for å klare seg bra nok i faga? Kan ein sette inn tiltak som kan styrke sjølvbildet som elev? Og har han behov for å få bearbeida eigne mobbeerfaringar? Kanskje kan helsesjukepleiar eller andre ha samtalar med han om korleis han opplevde dette, kva følelsar det gav då, og kva følelsar han kjenner no, - og anerkjenne og normalisere dette med han? Og kan skole og heim jobbe saman for å styrke guten sin sjølvfølelse, trua på eigen verdi? Dette gjerast mellom anna ved å vise eleven at ein set pris på å vere saman med han, gi han moglegheiter til å få vere ein god skolevenn for andre, og rose han for dette. Kanskje vil han også ha nytte av at ein jobbar med å etablere nokre trygge relasjonar med elevar han kan ha det trygt saman med, og hjelpe han å vere i desse på gode måtar?

d) Ei jente er ofte med på mobbing av ei anna jente.

Ho er ikkje den som tek initiativ til mobbinga, men ho ler av det som vert sagt, og blir med på ryktespreiing, baksnakking og utestenging. I samtale kjem det fram at ho tidlegare har erfart å bli halde utanfor, og er redd for at det skal skje igjen. Difor vel ho å ta del i det som skjer, sjølv om ho veit at det gjer vondt for den det går ut over. Jenta som no vert mobba var ei av dei som tidlegare stengde denne jenta ute. Difor klarer ho å forsvare dette overfor seg sjølv med at jenta fortener det litt. Jenta sine foreldre er nyleg skilde, og jenta sitt liv er prega av dette. Ho klarer seg relativt greitt på skolen, men gjer det ikkje like bra som tidlegare.

Her ser det ut som jenta både er med på mobbing for å sikre trygg plass i flokken, men at ho kanskje også gjer det for å regulere eigne vonde følelsar ved å forsøke å overføre dei til andre. Tiltaka bør vere samansette. Jenta treng truleg at det vert gjort tiltak på gruppenivå der elevane bestemmer seg for at det ikkje er slik dei vil ha det saman, og lagar avtalar for korleis dei skal minne kvarandre på det undervegs. Ho vil truleg også ha nytte av samtalar med helsesjukepleiar eller andre om følelsane og erfaringa ho ber på. Kanskje treng familien hjelp til å klare å gi jenta den støtta, roa og tryggleiken ho treng for å fungere betre igjen på skolen også?

e) Ein gut tek ofte rolla som den som tullar og kommenterer i klasserommet.

Kommentarane kan gå ut over andre elevar, eller dei vaksne. Når han gjer dette er det dei fleste som ler eller smiler, og mange slenger seg med på det han set i gong. Eleven gjer det bra i kroppsøving, men meistrar teoretisk fag svært dårleg.

Dette er altså ein elev som kompenserer for det å ikkje meistre skole, ved å flytte merksemda til det å vere morosam på andre si bekostning. Han sikrar statusen sin i gruppa, og får den makta og underhaldninga han treng i kvardagen når han ikkje kan få den gjennom fag.

Når vi skal velje tiltak for ein slik elev er det viktig å sjå at dette er ein elev med udekte behov. I samtalar kan vi både fokusere på korleis eleven opplever å ikkje meistre faga, leite etter vonde følelsar knytt til dette og validere dei, og vi kan snakke med eleven om kva han ønskjer å få til, og kva han vil vidare i livet. I dette kan det ligge kraft og motivasjon til å endre veremåte. Og kanskje er det også mogleg å gi eleven andre arbeidsmåtar eller få delta i læringsaktivitetar som kan gi han meistring som dekker behov?

Sist endra 10.01.2024 08.46