Følelsen sint, eller sinne, er en av de universelle grunnfølelsene våre. Det betyr at man kan se følelsen hos mennesker i alle aldre, og alle steder i verden. Vi kan bli sinte når vi opplever at noe er urettferdig, at noen tråkker over grensene våre eller truer noe som er viktig for oss.
Følelsen sinne gjør ofte at vi får lyst til å gjøre noe, den gir oss på en måte en kraft til å handle. På samme måte som med redsel, går hjertet og pusten raskere, blodet går fra indre organ og ut i musklene (som vi ofte strammer), vi rynker kanskje øyebryna og vi kan føle oss varmere i både hodet og kroppen. Vi snakker kanskje høyere, eller får lyst til å rope når vi er sinte. Når vi er sinte får vi som regel redusert evne til å reflektere og resonnere på en fornuftig måte. Det kan være vanskelig å se noe fra andre sitt ståsted når vi er midt i et stormende sinne. Heldigvis kommer denne evna vanligvis tilbake når kroppen har blitt rolig igjen.
Selv om sinne er en følelse som ofte fører med seg en del trøbbel, er det viktig å huske på at den i utgangspunktet har en viktig funksjon for oss. Den gir beskjed om at noe ikke er som det skal, eller at vi føler oss trua. I sin reneste form gir den oss kraft til å sette grenser for oss selv, eller beskytte oss og de vi er glade i. Likevel er sinne en følelse som ofte skaper forvirring eller roter det litt til for oss. Sinne kan gjøre at vi handler før vi rekker å tenke, og før vi vet ordet av det har vi sagt noe vi kommer til å angre på. Andre ganger blir vi sinte, når vi innerst inne er redde, triste eller kjenner skam. For noen kan det være for vanskelig å kjenne på den primære følelsen, og sinne er kanskje en «enklere» og mer tilgjengelig følelse for noen. For andre igjen, kan det være for vanskelig å uttrykke sinne, og sinnet kan bli kamuflert av andre følelser som glad eller trist. Se gjerne filmen om forvirrende følelser.
Hvordan kan du som voksen støtte et barn som føler sinne?
Barn som er sinte trenger å bli sett, hørt og validert. Det kan være krevende å validere sinne, særlig dersom det sinte barnet har gjort noe som ikke er greit. Da kan det hjelpe å huske på at du ikke trenger å validere handlingene til barnet, bare følelsen. Når vi skal validere sinne, er det lurt å gjøre det med riktig intensitet i stemma, bli litt med inn i følelsen til barnet når du sier noe slikt som: «Nå så jeg at du ble sint, og det er jo ikke så rart at du ble sint når dette skjedde!.» Og om barnet har gjort noe dumt i sinnereaksjonen sin utvider du med: «selv om vi blir sinte er det ikke greit å slå (eller det barnet gjorde).» Dersom du greier å være rolig, trygg og god i møte med sinte barn, øker sjansen for at barnet også regulerer seg fortere.
Mange voksne i dag har nok vært vant med utsagn som «Ikke vær så sint da», «Gå på rommet ditt hvis du skal være så sint!» eller «Nei, slike sinte barn vil vi ikke ha. Vis at du er stor jente nå» fra egen barndom. Da kan man ha et noe anstrengt forhold til sinne. Nå vet vi at det er lurere å validere, snakke om hvorfor barnet blir sint og undre seg over hva barnet trenger. Kanskje hadde det behov for å sette en grense, si ifra om noe urettferdig, eller beskytte seg. selv Av og til handler sinnet om at barnet har misforstått noe, da kan vi få mye igjen for å undre oss sammen og snakke om hva som egentlig skjedde. Hele veien, uavhengig av årsaken til sinnet, er validering viktig. Hvis et barn sitt sinne som oftest blir møtt med interesse, validering og trygghet, øker sjansen for at det også senere i livet kan romme og benytte følelsen på en trygg og god måte.