Utfyllt hjertehjul - TRIST.pdf (PDF, 69 kB)
Det er vanlig å møte elever som gråter på skolen. Noen er lette å trøste, de trenger et varmt blikk, et varsomt stryk på skulderen, en klem eller noen ord som forteller at vi forstår. Andre er nærmest utrøstelige, og må etter hvert lures i gang med aktivitet for å komme ut av gråten. Noen er triste stadig vekk, og andre har vi aldri sett triste noen gang. Noen er triste for ting vi godt forstår at de er triste for. Vi opplever at reaksjonen står i forhold til det de har opplevd, og det gjør det lett for oss å kjenne empati og trøste. Andre «gråter for ingenting», og etter litt vennlig trøst fra oss kan vi kanskje kjenne irritasjonen stige over at dette burde de faktisk slutte å gråte for. Vi forstår ikke, og opplever at det vi gjør ikke nytter.
Alle grunnfølelsene våre, for eksempel trist, kan være både primære og sekundære. Trist er oftest knyttet til tap; at vi har mistet noe eller savner noe, i vid forstand. Jeg kan være trist fordi jeg har dummet meg ut, og dermed tenker at jeg har mistet vennene mine. I møte med den triste eleven toner vi oss inn på følelsen (styrkegrad 3–4 av trist i stemme, kropp og ansikt), validerer følelsen og sier at vi forstår. Hvis eleven trenger hjelp til løsning kan det både handle om hva man gjør med det som kanskje er tapt, og det å med verdighet gå tilbake til flokken. Det er her vi ofte blir opptatt av å skjule tårer, rette opp ryggen og sette på et smil.
I vår kultur har ikke gråt høy status, og derfor tenker vi at det er god hjelp å være med å skjule at man har vært trist. Samtidig er gråt kroppens eget hjelpemiddel i møte med smerte. Det frigjør oksytocin som gjør at vi kjenner oss bedre etterpå. Kan vi snakke med elevene våre om hvor bra det er for oss å gråte litt når vi er triste? Og at det ikke er noe vi trenger å skjule? Gråt er ikke pysete, eller noe vi skal skamme oss over. Gråt er sunt og nyttig for oss, i de situasjonene vi trenger det.
Trist kan altså også være sekundærfølelse. Den kan skjule sinne, skyld, skam eller frykt. Når elever ofte er lei seg uten at vi helt forstår hvorfor, kan det være lurt å utforske litt sammen med eleven. «Pleier du ofte å kjenne det slik som nå? Når kjente du det sist? Er det andre ting du går rundt og tenker på, noe som er vondt eller vanskelig i livet ditt? Du har lov til å si det til oss. Vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe deg. Er det eventuelt andre du kan snakke litt med? Kanskje du har lyst til å snakke litt med helsesykepleier?» Hvis vi finner ut hva som ligger under, kan vi hjelpe eleven med det som er det egentlige problemet, for det å hjelpe sekundærfølelser er ikke like effektivt.