Utfyllt hjertehjul - SINT.pdf (PDF, 70 kB)
Sinne er en viktig følelse. Den forteller oss at noe ikke er bra for oss og gir kraft til å gjøre det vi må for å klare oss. Men det kan være en vond følelse å kjenne på og håndtere, og en vanskelig følelse å møte hos andre.
Det er fort gjort å be barn slutte å være så sinte. «Ro deg ned!» «Gå på rommet ditt / sett deg der til du er rolig igjen!» «Kom tilbake når du er klar til å si unnskyld!» I møte med hyppig og sterkt sinne kan vi som voksne kjenne oss maktesløse. Og ofte går barnets sinne ut over andre barn som vi også har ansvar for. Det gjør våre egne følelser enda mer kompliserte når vi skal hjelpe barnet som er sint.
Det er ikke uvanlig å tilby trening i sinnemestring eller ART til elever som er mye sinte. For noen er det bra å lære strategier for å kjenne igjen signaler tidlig, snakke seg selv rolig eller fjerne seg fra situasjonen for å slippe å bli for sint.
Det er likevel trolig at vi i skolen har gitt sinnemestringstrening til svært mange elever som har sinne som sekundærfølelse, uten å hjelpe dem med det som ligger under. Altså elever som egentlig er redde eller triste, elever som kjenner på skam eller skyld, eller har andre årsaker i bunn som vi ikke kjenner til. Hyppig og feilplassert sinne er ofte et symptom på at noe annet er vondt i barnets liv. Og det er ikke alltid de selv vet, eller klarer å sette ord på, hva det er. Når vi møter slikt sinne med forventning om å lære å mestre sinnet sitt, gjør vi dem vondt. Med de beste intensjoner selvsagt, men det er ikke bra for dem likevel.
Hvorfor er barnet så mye sint? Det er det store spørsmålet. Hva kan vi gjøre for at eleven ikke lenger trenger sinnereaksjonene sine? «Når barn er så mye og ofte sint som du, er det ofte noe inni dem som gjør veldig vondt. Ofte er barnet egentlig redd, trist, bekymret eller sliter med ting vi voksne ikke ser eller forstår. Det er ikke alltid barnet vet helt selv hva som gjør at det er slik, så av og til må vi bruke litt tid sammen på å finne det ut. Men vi vil gjerne prøve å finne det ut sammen med deg. Vi tenker at det alltid er best for barn å slippe å måtte være så sint, for det skaper så mye trøbbel. Skulle du ønske du var mindre sint? Kan vi prøve å finne ut sammen hva du trenger for å få det bedre?» Hvis man møter barnet slik, kan man etter hvert gjerne også trene sinnemestring hvis behovet fortsatt er der. Men sørg for at barnet hele tiden opplever at vår viktigste jobb sammen er å sikre at barnet har det bra.
Der og da når vi møter et sint barn, er det lurt å tone seg inn. Det å møte sinte mennesker med helt flat stemme uten mimikk i ansiktet kan være svært provoserende. Det er samtidig heller ikke lurt å møte sinne med sinne på samme nivå. Bli med inn i barnets sinne, men hold deg på 2–3 på skalaen der barnet nå kanskje er på 7–10. Vis med stemmeleie, kropp og ansikt at du forstår at barnet er sint. Sett ord på det du ser. Si at du forstår at barnet kjenner det slik. Si at barnet har lov til å bli sint når det ble slik (selv om handlingen man har gjort kanskje ikke var grei).
Når man er sint, er man oftest utenfor toleransevinduet sitt. Dette er ikke tiden for å prate. Så når du har anerkjent følelsen, lager dere en avtale om hvordan barnet skal få bli rolig igjen. Noen trenger å sitte for seg selv. Noen trenger å gå seg rolig ute. Noen trenger å sitte nær og kjenne den voksnes trygge kropp roe ned sin egen. Noen trenger å høre musikk eller å spise litt. Noen trenger 2 minutter, andre trenger 20. Først når barnet er helt rolig, er det mulig å prate. Men det kan også være lurt å vente. Heller gjøre noe annet først, og avtale å prate senere. Når man starter praten igjen, er det lurt om fokuset er at vi som voksne gjerne vil forstå, og på hva vi sammen kan gjøre videre for at dette ikke skal skje igjen. Og om det er noe det ville være bra for barnet å gjøre godt igjen. Og om barnet trenger støtte og hjelp for å få det til.