Barn som pårørende - for voksne

Å være pårørende kan påvirke livet til barn svært mye. Barn kan for eksempel være pårørende til søsken med store hjelpebehov, ha foreldre som er alvorlig syke, oppleve at familiemedlemmer dør eller havner i fengsel. Slike ting vil oftest ta stor plass i familien, skape bekymring og uro og gi ulike utfordringer i hverdagslivet. Det vil alltid prege barna også.

Det å ha et familiemedlem som får kreft eller dør i en bilulykke kan være annerledes enn å ha en som er rusavhengig eller har en alvorlig psykisk lidelse. Kanskje er det lettere å fortelle om noen typer kreft eller ulykke, enn å være ærlig om rus eller psykiske lidelser?

Det er dumt for både barn og voksne om det er slik. Avhengighetslidelser er ikke mer selvforskyldt enn andre lidelser. Det hjelper ikke å være sint på den som sliter, eller forvente at denne skal skjerpe seg. Rusmisbruk kan ofte starte som selvmedisinering når livet har gjort for vondt, og annen hjelp ikke har vært tilgjengelig eller har nyttet. Skam, sinne og skyldplassering gjør det ikke enklere å bli frisk.

Dersom vi voksne kunne møtt hverandre med holdningen «Hva er det i livet ditt som gjør at du trenger å døyve det gjennom rus?» «Hva trenger du for å klare deg uten?» «Jeg er her for deg om du trenger noen å snakke med» i stedet for å dømme hverandre og oss selv, da hadde det kanskje vært enklere.

Og det hadde vært enklere for barna til de som sliter.

Barn kan ofte ha blandede følelser for foreldrene sine som sliter med rus eller psykisk helse. De er glade i dem, avhengige av dem, sørger, skammer seg, er sinte på dem eller annet.

Når vi møter barn som lever med foreldre som ikke greier å være gode nok foreldre nå, fordi de sliter med helsa eller livet sitt, er det viktig at vi husker å snakke om foreldrene med omsorg og respekt. I lenkene under her finner du mange gode tips til hvordan du kan snakke med barn som har det slik hjemme.

Ved middagsbordet hjemme kan vi godt tenke over hvordan vi snakker om de foreldrene som ikke stiller opp på dugnader, ikke møter på trening, ikke melder seg til oppgaver som klassekontakter, ikke inviterer andre barn med hjem og slikt. Det er så fort gjort at vi dømmer i måten vi omtaler andre på. Hva vet vi om hva andre har i sine liv? Det er så mye som ikke vises utenpå av hvordan vi egentlig har det! Ja, alle har det hektisk, og det hadde vært fint om alle kunne bidratt like mye i frivillig arbeid for ungene våre. Men alle kan ikke det. Så heldige vi er vi som kan!

Det rettferdige er ikke at alle stiller opp like mye, det rettferdige er at de som er heldige nok til å kunne stille opp gjør det, og at de som faktisk ikke kan og barna deres, får slippe å kjenne på skam.

Vi som kjenner barn som er pårørende kan gjøre mye for å gjøre hverdagen litt bedre. Det er selvsagt viktig å snakke med barnet og finne ut om familien og barnet får den hjelpen de trenger når det er slik. Ofte får familien hjelp, men hverdagen fortsetter å være krevende og vanskelig likevel. All hjelp kan ikke komme fra hjelpeapparatet, vi som fellesskap kan hjelpe hverandre i tillegg. Praktisk hjelp med kjøring/henting på aktiviteter, invitere barn med hjem på middag, eller med på ulike opplevelser, invitere med på felles bursdagsfeiring med andre barn i klassen, legge lista lavt på gaver og kleskoder og slike ting kan gjøre livet bedre for barn.

Livet mestrer vi best sammen!