Et av målene med Livet&sånn er å jobbe for innenforskap. Vi vet at utenforskap kan føre til mye som ikke er bra. Vi må få stoppet mobbing og rasisme, men klarer vi det hvis målet er å stoppe det? Kanskje må vi sette målet høyere. Jobbe for at alle skal kjenne seg innenfor, kjenne seg godtatt og kjenne tilhørighet. Klarer vi å komme dit at elevene opplever at det at vi alle er ulike er en fordel?
Alle disse småtingene i hverdagen som vi knapt legger merke til eller tenker over, har mye å si for opplevd innenforskap. Når elevene sier de trenger en blyant med «hudfarge», for eksempel. Det er en kjempesjanse til å spørre hvilken hudfarge de vil ha. Eller når barna skiller mellom gutt/jente i aktiviteter, farger, klær eller annet. Da er det fort gjort å minne om at både jenter og gutter kan ha ulike og like preferanser for slikt, og at det ikke handler om hvilket kjønn man er. Spør dem gjerne samtidig hva de selv liker av farger, leker og aktiviteter som kanskje noen tenker er mer typisk for det andre kjønnet.
Eller hva kan vi gjøre når noen ikke får være med fordi aktiviteten/spillet/leken bare har plass til så og så mange? Kan vi utfordre dem på hvordan dette kan tilpasses slik at flere får være med?
Og når noen ofte ikke blir inkludert, og barna forklarer dette ut fra handlinger eleven gjør, kan vi lett forstå, og kanskje være enige, fordi vi selv har lagt merke til det samme. Men kan vi undre oss litt sammen med dem? Hva er det de gjerne vil at barn skal gjøre for å passe inn, og er dette sunne og gode forventninger å ha? Ville det være bra for eleven å gjøre dette? Og er det noe vi kan gjøre sammen med eleven for å hjelpe ham eller henne til å få det til? Det å hjelpe barn til å fokusere på hva vi ønsker fra hverandre, i stedet for hva vi ønsker at andre skal slutte med, kan være til god hjelp senere i livet. Da blir det også mye lettere å legge merke til endring, og at den som forsøker å endre seg opplever at det hjelper å prøve.