Mangfald - for vaksne

Mangfald og innanforskap er eit sårbart tema fordi det i stor grad handlar om oss vaksne og kva haldningar og verdiar vi overfører til våre barn. Måten vi snakkar om andre på i bilen, ved middagsbordet, når vi er irritert på naboen, kven vi sjølve søker vennskap med og kven som får vere med heim, kva vi ser på som underhaldning, kva som får oss til å engasjere oss. Alt dette og meir, er ting barna våre legg merke til, og umedvite lagrar som haldningar og verdiar medan dei veks opp.

Vil vi at barna våre skal opplevast av andre som rause, snille, gode menneske – som respekterer andre og bidrar til at alle kan ha det trygt og godt saman? Ja då må vi rett og slett vere slik sjølve. Ikkje berre i det vi seier direkte til barna våre i samtalar, men i våre eigne haldningar og verdiar, og korleis desse kjem til uttrykk i alt vi gjer i kvardagen. Er vi villege til det? Vi er vokst opp i ei anna tid. Vi er sjølve forma av våre foreldre. Når reflekterte du sist over kva verdiar og haldningar du gjerne vil overføre til dine barn? De som er foreldre til same barn kan gjerne prate litt saman om desse spørsmåla.

Det er i dei små handlingane, og orda i kvardagen, vi kan gjere mest for at alle skal oppleve seg innanfor. Vi veit at utanforskap kan vere farlig og vi bør gjere det vi kan for å bidra til at barna våre vekst opp i inkluderande miljø der alle kjenner at dei høyrer til. Dette er dei miljøa som vil vere tryggast for barna våre å vekse opp i.

Kva blyant har hudfarge eigentleg? Kva er jente- og guteklede? Er kjønn viktig, eller er det andre kvalitetar som betyr mykje meir for korleis vi vurderer kvarandre som menneske?

Reflekter over kvar er ditt/dine barn i mangfaldet av ulike menneske. Det er så mange måtar å vere ulike på. Kva treng ditt barn for å kjenne tilhørsle? Er det noko barnet treng hjelp med? Mange barn treng hjelp og støtte til å akseptere seg sjølv akkurat slik dei er.

• Her kan du lese litt om barn og sjølvfølelse, eller sjå dei to små filmane som høyrer til (Bufdir)
• Her er litt om det å vere sjenert, og korleis du kan hjelpe (med film)

Eit av måla med Livet&sånn er å jobbe for innanforskap. Vi veit at utanforskap kan føre til mykje som ikkje er bra. Vi må få stoppa mobbing og rasisme, men klarer vi det om målet er å stoppe det? Kanskje må vi sette målet høgare. Jobbe for at alle skal kjenne seg innanfor, kjenne seg godtatt og kjenne tilhørsle. Klarer vi å kome dit at elevane opplever at det at vi alle er ulike er ein fordel?

Alle desse småtinga i kvardagen som vi knapt legg merke til eller tenker over, har mykje å seie for opplevd innanforskap. Når elevane seier dei treng ein blyant med «hudfarge» til dømes. Det er ein kjempesjanse til å spørre kva for ein hudfarge dei vil ha. Eller når barna skil mellom gut/jente i aktivitetar, fargar, klede eller anna. Då er det fort gjort å minne om at både jenter og gutar kan ha ulike og like preferansar for slikt, og at det ikkje handlar om kva kjønn ein er. Spør dei gjerne samtidig kva dei sjølv likar av fargar/leikar og aktivitetar som kanskje nokon tenker er meir typisk for det andre kjønnet.

Eller kva kan vi gjere når nokon ikkje får vere med fordi aktiviteten/spelet/leiken berre har plass til så og så mange. Kan vi utfordre dei på korleis dette kan tilpassast slik at fleire får vere med?

Og når nokon ofte ikkje blir inkludert og barna forklarar dette utifrå handlingar eleven gjer, så kan vi lett forstå, og kanskje vere einig, fordi vi sjølv har lagt merke til det same. Men kan vi undre oss saman med dei litt? Kva er det dei gjerne vil at barn skal gjere for å passe inn, og er dette sunne/lure forventningar å ha? Ville det vere bra for eleven å gjere dette? Og er det noko vi kan gjere saman med eleven for å hjelpe han eller ho til å få det til? Det å hjelpe barn til å fokusere på kva vi ønsker frå kvarandre, i staden for kva vi ønsker at andre skal slutte med, kan vere til god hjelp seinare i livet. Då vert det også mykje lettare å legge merke til endring, og at den som forsøker å endre seg opplever at det hjelper å prøve.

Det er vanlig å kjenne seg annleis når ein er ung. Ingen er jo like, men barn og unge vil gjerne vere lik andre. Det å skilje seg ut gjennom funksjonsutfordringar, storleik, farge på hud eller hår, opplevinga av eige kjønn,  seksualitet og identitet, familiebakgrunn, kultur, eller interesse, veit vi kan vere tøft for mange.

 
Heldigvis er det mange som kjem til oss helsesjukepleiarane med slike tankar. Det å få sette ord på tankar og følelsar og få bekrefta desse frå ein vaksen kan utgjere stor forskjell. Saman med oss kan elevar finne ut at dei kanskje ikkje er så annleis enn andre likevel, eller at andre ikkje er så like som ein trur. Vi kan hjelpe barnet til å endre tankane om seg sjølv, og trygge dei på korleis dei kan møte verda best mogleg sjølv om også dei er annleis enn alle andre.

Nokre elevar treng eit trygt rom å lufte slike tankar om seg sjølv i, utan å vere redd for at andre får vite. Det kan dei hos helsesjukepleiar. Og når dei er eventuelt er klare til å snakke med foreldre, lærar eller venner om dette kan vi vere med i samtalen om dei vil.