Trygghet, og trygg tilknytning, er grunnlaget for all god utvikling for barn og unge. Vi er ulike, noen er generelt trygge og frie i de fleste settinger, mens andre kjenner på langt mer uro og utrygghet i hverdagen. Begge deler er helt normalt. Det er også noen barn som i perioder er såpass utrygge/redde i situasjoner der en forventer at de kjenner seg trygge, at det blir riktig å vurdere om dette er angst.
Alle grader av utrygghet og angst handler om at alarmsystemet vårt forteller oss at noe er skummelt for oss, og sender denne reaksjonen ut i kroppen. Om alarmen har rett eller ikke spiller ikke alltid så stor rolle, det vi kjenner i kroppen kan være minst like intenst ved «falsk alarm». For å lære alarmsystemet når det skal reagere og ikke, trenger vi å gjøre ting vi veit er reelt trygt sjøl om alarmen bruker å gå av.
Men hvordan veit vi hva som er reelt trygt og godt for barna våre? Hjelper vi dem ved å pushe dem når kroppen stritter imot? Noen ganger ja, men ikke nødvendigvis. For å lykkes med å bli trygg, og dempe alarmsystemet, kan barn trenge mye støtte. Og de trenger at vi forstår at det de kjenner er ekte og skremmende for dem. Før vi kan støtte dem til å prøve å få til det som skremmer dem, bør vi forsøke å regulere følelsen de har. Vi kan for eksempel si «Nå ser jeg at du er redd/utrygg. Det forstår jeg godt. Det er mange som kjenner det akkurat slik i samme situasjon.» Da bekrefter vi følelsen, og det kjennes godt. Så kan vi finne ut sammen hva barnet kan gjøre, og hva hjelp og støtte barnet trenger for å klare dette.
Denne måneden er det fint om dere hjemme reflekterer over hva dere kan bidra med for at egne og andre sine barn kan kjenne seg trygge sammen på skolen og på fritida. Reflekter også over hva behov dine barn har for å kjenne seg trygg. Ha gjerne en samtale om dette med barnet også. Og om det kommer fram noe barnet opplever som utrygt så kanskje dere kan legge en plan sammen om hvordan en kan trene på å bli trygg? Og finne ut hva barnet trenger av støtte for å klare å trene på dette?