Nettet - for voksne

Nettbruk er et tema som kan skape store konflikter i familier. Som voksne vet vi hvor viktig det er å være der andre er, for å bli akseptert og inkludert. Når det virker som alle andre er på sosiale medier, eller spiller spill de egentlig ikke er gamle nok til, vet vi at grensene vi setter kan gjøre vondt for barnet vårt, og føre til at de føler seg utenfor. Samtidig har vi ansvar for å vurdere hva som er best for vårt barn.

Barn argumenterer ofte med «alle andre får lov». Da kan det være nyttig at foreldre snakker sammen og blir enige om noen felles rammer – for eksempel når barn får egen smarttelefon, og at man i størst mulig grad følger aldersgrenser for sosiale medier.

Mye av det barn og unge møter på nett i dag er styrt av algoritmer. De påvirker hva de ser, hva de blir opptatt av, og hvor lenge de blir værende. Dette kan gjøre det ekstra vanskelig å sette grenser – både for barn og voksne. Det er ikke lett å være forelder i dette landskapet, og ingen får det til hele tiden.

Mange ungdommer sier at de misunner oss som vokste opp før sosiale medier. Det å slippe å være «på» hele tiden, og kunne ta pauser fra det sosiale fellesskapet. Samtidig kjenner mange seg «fanget», selv om de også opplever mye positivt.

Det er mye vi foreldre kan gjøre når det gjelder barns nettbruk:

Som foreldre har vi et ansvar for å følge opp det barna våre gjør på nett. Dersom barnet vårt plager andre, må vi bidra til at det stopper, og at barnet gjør det som er mulig for å reparere det som har skjedd. Vi har også ansvar for å bidra til at barna våre er trygge i fritiden sin – også på nett.

For å få til dette må vi bry oss og engasjere oss i barnas nettliv. Et godt sted å starte er å vise interesse og være til stede. Bruke spørsmål som:

• «Kan jeg få se litt av det du gjør?»
• «Kan jeg sitte litt sammen med deg mens du spiller?»
• «Har det skjedd noe spennende på nettet i dag?»
• «Har du blitt kjent med noen nye på nett?»
• «Hvordan har du hatt det på nett i dag?»
• «Vet du om noen som ikke har hatt det bra på nett i dag?»

Vi må også bidra til at barnet får en god balanse mellom livet på nett og livet utenfor. Barn trenger nok søvn, og det er vårt ansvar å sikre at de ikke bruker mobil etter leggetid, og helst ikke den siste timen før de skal sove. De trenger også fysisk aktivitet.

I stedet for bare å lage avtaler om hvor lenge barnet kan være på nett, kan det være nyttig å lage avtaler om hva som skal være gjort først – som lekser, fysisk aktivitet eller tid sammen med familien.

Det er også viktig at barna tør å fortelle oss dersom de opplever noe vanskelig på nett. Hvis de er redde for at vi skal bli sinte eller ta fra dem mobilen, kan det føre til at de ikke sier ifra. Derfor må vi vise at de kan fortelle oss alt, og at vi vil støtte dem og finne løsninger sammen – uten at løsningen nødvendigvis er at de mister tilgang til nett.

I tillegg er det viktig å være en god rollemodell. Mange barn og unge opplever at foreldre er mer opptatt av mobilen enn av dem. Vi kan være fysisk til stede, men mentalt et annet sted. Barn trenger tid sammen med oss uten skjerm.

Vi bør også være bevisste på hva vi deler om barna våre på nett. Er dette noe barnet faktisk ønsker? Mange barn ville ikke samtykket dersom de hadde hatt et reelt valg.

Til slutt handler det også om hvordan vi snakker om andre. Barn legger merke til hvordan vi omtaler mennesker – både på nett og rundt middagsbordet.

Se gjerne på disse filmene og lenkene for mer om det å være foreldre til barn på nett:

"Snakk med barn om spillet", fra Blå Kors Norge

"Voksne skaper vennskap - på nett" fra Utdanningsdirektoratet

"Uploaded" fra Medierådet for Børn og Unge i Danmark. Barn har rett til å si nei til at foreldre deler bilder og informasjon om dem på sosiale medier. 

• Her kan du lese om nettovergrep i sida til Redd Barna 
• Barnevakten.no sin informasjon til føresette 
• Barn og sosiale medier | Bufdir

Hvordan elevene har det hjemme og på fritiden påvirker hvordan de fungerer på skolen. De fleste lærere vet derfor at elevenes liv på nett i stor grad angår skolen. Mye av det elever møter og deltar i på nett i dag, er også påvirket av algoritmer som styrer hva de ser og hvor lenge de blir værende.

Noen ganger oppstår konflikter mellom elever på nett som tas med inn i skolehverdagen, eller omvendt. Andre ganger forteller elever om skremmende opplevelser på nett til læreren sin i stedet for hjemme. Dette er situasjoner som i økende grad krever kompetanse og trygg håndtering i skolen.

Det vi som skole må håndtere av nett-relaterte hendelser kan for eksempel være:

Konflikter mellom elever, mobbing eller utestenging på nett:
Målet med konflikthåndtering er å finne løsninger som alle involverte opplever som ivaretakende. Før man kan snakke om løsninger, bør man anerkjenne følelsene til de som er involvert. Når man viser forståelse for hvordan situasjonen har blitt opplevd, bidrar det til å regulere følelsene og gir et bedre utgangspunkt for dialog.

Man kunne kanskje tro at når konflikter foregår på nett, så er det enkelt å dokumentere hva som har skjedd. Slik er det ofte ikke. Det kan like gjerne handle om det som ikke blir skrevet, hvem som ikke får meldinger, eller nyanser i bruk av ord, bilder og emojier som gir rom for tolkning. Derfor blir de involvertes opplevelser fortsatt helt sentrale.

Når det er uklart hva som faktisk har skjedd, kan det være nyttig å si:
«Hvis jeg hadde fått denne meldingen, ville jeg tenkt eller følt slik… Derfor ønsker vi ikke at slike meldinger sendes.»
Slik setter man tydelige grenser for atferd, uten å fastslå intensjon. Det er tilstrekkelig at mottaker har grunn til å oppleve det som vondt eller krenkende.

Elever som får tilsendt eller sender ulovlige bilder:
De siste årene har det vært økt oppmerksomhet rundt personvern og bildedeling. Barn og unge har i dag enkel tilgang til å ta, motta og dele bilder. Vi har sett mange alvorlige eksempler på at barn har blitt krenket, og også at barn har krenket andre uten å forstå konsekvensene. Etter fylte 15 år kan slike handlinger få rettslige konsekvenser.

Å dele videre et bilde man selv har mottatt, kan i alvorlige tilfeller omfattes av straffeloven §311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn). I denne sammenhengen regnes alle under 18 år som barn.

Når skolen får kjennskap til uønsket bildedeling, må det derfor også vurderes om det kan være snakk om et lovbrudd – også når eleven er under 15 år. I alvorlige saker bør politiets forebyggende avdeling kontaktes før man går videre, slik at bevis kan sikres på en riktig måte.

I mindre alvorlige saker vil det ofte være tilstrekkelig med samtaler med de involverte, eventuelt sammen med foresatte. I mange saker vil samarbeid med hjemmet være avgjørende. Det må også vurderes om saken faller inn under opplæringsloven §12, og om skolen har plikt til å sette inn tiltak.

Det er viktig at begge parter får fortelle sin opplevelse, og at følelsene deres blir anerkjent. Samtidig må det være tydelig hva som ikke er greit. Sammen med elevene kan man utforske hva den som har krenket kan gjøre for at den andre skal føle seg trygg igjen.

Å si unnskyld er ikke det viktigste. Det viktigste er at eleven viser forståelse for at handlingen fikk negative konsekvenser for andre, tar ansvar for det som har skjedd, og over tid viser at det ikke skjer igjen.

Elever som forteller om nettovergrep:
Dersom en elev forteller om overgrep på nett, bør man raskt vurdere å sikre digitale bevis. Dette kan være avgjørende for å avklare hva som har skjedd, stoppe videre overgrep og bidra i en eventuell etterforskning.

Det kan være hensiktsmessig å dokumentere det eleven viser, for eksempel ved å ta bilder, og å kontakte politiet for veiledning så tidlig som mulig.

Det viktigste er å trygge eleven på at målet nå er å stoppe det som skjer, og sørge for at ingen blir utsatt for noe farlig.

Eleven kan være redd for konsekvensene – for seg selv, for andre, eller for hva som skjer med telefonen eller PC-en. Mange er også redde for hva foreldre eller andre vil tenke. Noen kan ha gjort ting de angrer på, enten for å unngå videre press eller før situasjonen utviklet seg.

Derfor er det avgjørende å møte eleven med forståelse for denne uroen, samtidig som man er tydelig på at det viktigste er å få stoppet overgrepet. Også fordi overgriperen kan være i kontakt med flere, så man kan unngå at flere blir skadet ved å melde.

Etter hvert som elevene blir eldre, blir det sosiale livet på nett en stor og viktig del av livet deres. For mange er dette positivt, men vi vet også at mye av det som skjer på nett ikke er bra for dem. Mye av innholdet og det de eksponeres for styres av algoritmer, som kan forsterke både interesser og påvirkning over tid.

Elever kan komme til oss for å snakke om opplevelser på nett som gjør vondt eller oppleves vanskelige. Det skjer mye på nett som kan være skremmende, og som det kan være vanskelig å fortelle foreldre om.

Nett er også en arena der barn og unge kan utforske sin gryende seksualitet. De kan oppsøke pornofilmer, få tilsendt nakenbilder eller bli bedt om å sende bilder av seg selv. På sosiale medier oppstår det stadig nye trender og utfordringer som sprer seg raskt, ofte før voksne rekker å fange dem opp. Noen av disse kan være risikofylte eller direkte skadelige.

Helsesykepleiere er ofte blant de første voksne som får vite om slike erfaringer, fordi elever velger å fortelle det til oss. Det de forteller kan være knyttet til følelser som skam, frykt eller usikkerhet. I møte med eleven er det viktig å lytte, anerkjenne opplevelsen og sammen utforske hva som kan være gode valg videre.

Mange elever er redde for hvordan foreldre vil reagere, og kan frykte sanksjoner som inndragning av telefon eller tap av nettilgang. Dette kan gjøre det vanskeligere å be om hjelp.

I slike samtaler må helsesykepleier fortløpende vurdere taushetsplikt opp mot behovet for å involvere foresatte eller skole for å ivareta elevens trygghet. Noe av det elever forteller om kan være straffbare handlinger, og i slike tilfeller må det også vurderes å kontakte politiet.