Skriv ut en av disse, gjerne i A3-format. Laminer og bruk med barna i samlingsstund:
Om temaet for de voksne
Mange barn opplever korte eller lange perioder der noen i familien er så syke at det påvirker hvordan familien har det, i løpet av de årene de går i barnehagen. For noen har det kanskje vært slik helt siden de ble født, og de vet ikke om noe annet. For andre skjer endringen gradvis, og medfører nye erfaringer, tanker og følelser.
Små barn er ofte svært sensitive for endringer i hjemmet fordi de er så avhengige av familien sin. Derfor trenger de nok, og tydelig nok, informasjon til å kunne forstå. Da slipper de å lage sine egne forklaringer på det de opplever. Foreldre, eller andre voksne, bør derfor fortelle barn enkle, sanne versjoner om sykdommen, og svare på barna sine spørsmål så godt de kan. Det kan selvsagt være skummelt for barnet å vite, men å lure er ofte verre.
Sykdom i familien kan påvirke barn på svært mange måter:
- Kanskje må de være stille og ikke bråke, ikke forstyrre den som er syk?
- Kanskje har den syke forandret utseende eller væremåte og virker mer fremmed?
- Kanskje er den friske mer sliten, mer bekymra, mer frustrert, og strever med å strekke til?
- Kanskje blir dagene i barnehagen lengre for å få alt til å gå opp?
- Kanskje preger sykdom all stemning i hjemmet, også når andre kommer på besøk?
- Kanskje møter barnet bekymra ansikt der det før møtte glede og latter?
- Kanskje fører sykdommen til økonomiske endringer i familien, som påvirker hva familien har råd til å handle inn eller delta på?
- Kanskje påvirker det barna sine vennskap, fordi det kan bli vanskeligere å gå på eller få besøk?
- Dersom den syke har nedsatt immunforsvar kan det også føre til at barn blir redde for å ta med smitte og dermed blir mer redd for bakterier og virus.
- Når de voksne er prega av sykdom kan barnet også føle at de hele tiden må være snille og flinke, og ikke si eller gjøre noe som kan føre til mer tristhet i familien.
- Barnet kan også sørge over tapet av relasjonen slik den brukte å være før, samt være bekymra og engstelig for hva som kommer til å skje videre.
Hva barnehagen kan gjøre for å hjelpe barnet og familien:
Der er mange grunner til at barnehagen er svært viktig for barn som er pårørende . Barnehagen gir arnet mulighet til å være i et fellesskap og å ha daglige rutiner i en arena som ikke er prega av sykdom og bekymringer. Her kan barnet få lov å glemme det som er vanskelig hjemme en stund, men barnet vil selvsagt ikke klare å fortrenge det helt. Plutselig dukker følelsene opp i barnet, og kan vise seg ved at barnet blir stille, distansert, trist/lei seg, eller blir fortere og mer sint. Da er det fint om de voksne er gode på mentalisering og å hjelpe barn med følelsene.
For eksempel kan et barn som blir sittende alene og stirre ut i lufta i stede for å bli med i lek ha nytte av at den voksne spør «Tenker du på mamma nå? Jeg forstår at det er trist/skummelt/fryktelig urettferdig at mamma er syk! Har du lyst til å snakke om det litt?/Vil du sitte litt på fanget?/Skal jeg hjelpe deg å finne på noe du kan gjøre? Kom å bli med meg du!» Det er mange ting som kan regulere barnet sine følelser. Det kan være aktiviteter der barnet får bearbeide følelsene gjennom å snakke litt, se i en bok som handler om temaet, tegne det barnet tenker på, eller tegne noe til den barnet tenker på. Etter at den voksne har møtt barnets følelse kan det også være fint med aktiviteter som avleder tanker og følelser, aktiviteter der barnet får bruke kroppen litt, eller leke med andre, eller lese i favorittboken eller hjelpe den voksne med noe praktisk.
Dersom barnet reagerer med sinne/frustrasjon/aggresjon på det som er vanskelig hjemme, også i lek- eller samspillsituasjoner i barnehagen, er det fint om dere klarer å se at det er det som skjer. Si gjerne til barnet at det er mange barn som blir sinte når de egentlig er triste eller lei seg. Det er helt vanlig. Det er litt dumt fordi det ofte kan gå ut over andre barn, og dermed går det også ut over dem selv – fordi andre barn synes at de ødelegger leken eller blir voldsomme. Det er mye vi kan gjøre for å forebygge slike utbrudd. For eksempel om det ofte er i garderoben på veg ut at det blir vanskelig, kan man sørge for at dette barnet alltid er i første (eller siste) gruppe som kler på seg. Når fungerer barnet ellers godt? Kan dere gjøre mer av dette? Se eventuelt om det er mulig å lage avtaler om hva barnet kan gjøre når det kjenner at det vanskelige/vonde bygger seg opp inni dem og vil ut. Kan dere ha et hemmelig tegn? En plass barnet kan få gjøre noe som kjennes godt for den urolige kroppen?
Lær mer om temaet: