Trist er en av de universelle følelsene våre, altså en følelse vi kan se hos mennesker i alle aldre, og over hele verden. Følelsen trist kommer når vi har mista, eller holder på å miste, noen eller noe som er viktig for oss. Noen ganger har vi faktisk mista noe kjært, en person eller et dyr vi var glad i. De kan være døde eller ha flytta fra oss. I slike tilfeller kan følelsen trist bikke over i sorg. Sorg er en mer kompleks tilstand som varer mye lenger enn følelsen trist gjør.
Andre ganger når vi er triste har vi faktisk ikke mista noe, men det kjennes slik ut likevel. Vi har det ikke akkurat nå. Mamma og pappa er her ikke akkurat nå. Jeg får ikke være med vennen min akkurat nå. Vi kan forstå at vi får det igjen senere, men akkurat nå er det/de borte for oss. Og det gjør oss triste.
Vi kan også bli triste av å miste ting, at noe blir ødelagt, eller ikke er tilgjengelig for oss når vi ønsker det. Vi kan bli triste når det er noe vi ikke får til, vi mister troa på at vi skal klare noe. Eller vi kan bli triste av tapet av relasjoner som fremdeles er der fysisk: vi er sammen med vennen vår, men det er ikke like gøy som det brukte å være – vi har mista den intense lykken av å ha det godt sammen, noe har endra seg i relasjonen, og det gjør oss triste.
Når vi er triste kan vi ofte føle oss tunge i kroppen, klump i magen, et trykk i brystet eller klump i halsen. Mange gråter når de er triste, mens andre ikke tar like lett til tårene. Likevel kan tristheten være like sterk. Følelsen trist forteller oss noe om hva som er viktig for oss, vi blir sjelden triste av å miste noe som ikke har verdi for oss. Når vi er triste har vi ofte behov for trøst og omsorg fra andre. Av og til kan vi på en merkelig måte like å føle oss litt triste, som for eksempel når vi ser filmer eller leser bøker som gjør oss triste. Det kan gjøre godt å gråte litt av og til.
Hvordan kan vi voksne støtte barn som er triste?
«Ikke vær lei deg, dette går så bra så.» Høres det kjent ut? Et klassisk eksempel på forsøk på trøst. Og kanskje virker det også trøstende dersom det blir sagt med inntoning, omsorg og varme. Det rare er at det å fortelle andre hva de skal eller ikke skal føle (ikke vær lei deg) sjelden er en god ide. Når barnet er trist bør det få lov å kjenne seg trist litt, men helst få slippe å være trist alene. Det å være sammen med barna i de følelsene de har ei lita stund, får følelsene mye raskere til å gå over enn å be dem slutte å føle det de føler. «Er du lei deg nå? Jaa, det ser jeg. Ååå. Kom her til meg du. Ble du lei deg når mamma dro på jobb? Ja, det forstår jeg godt. Det er helt vanlig å bli lei seg av og til! - Går det litt bede nå? Skal vi gå og finne på noe du kan leke med? Mamma og pappa kommer og henter deg etterpå vet du. I mellomtida skal vi ha det fint sammen her i barnehagen. Kom så går vi inn.» Dette er en kombinasjon av validering og avledning. Først bli med inn i følelsen, så avlede inn i aktivitet etter litt. Det er lov å være lei seg. Det gjør godt å bli forstått når man er det. Og det gjør godt å få hjelp til å komme seg ut av det etter litt tid.