Følelsen redd, eller frykt, er en av de universelle grunnfølelsene våre. Det betyr at man kan se følelsen hos mennesker i alle aldre, og alle steder i verden. Vi kjenner oss redde når noe eller noen truer oss, eller de vi bryr oss om.
Når vi er redde er det ofte som om all fornuft, og alle andre tanker slutter å virke. Når vi er redde kan vi føle oss svimle, kvalme, ekstra varme eller kalde, bli tørre i munnen, eller svette i kroppen. Frykt gjør at hjerte og puls går fortere, pupillene utvider seg, blodet går fra indre organ og ut i muskler i armer og bein, og tankene er hyperfokusert på det som er farlig og hvordan du kan komme deg bort fra det. Du blir med andre ord klar for å overleve. Og det er kanskje det mest interessante med følelsen redd, selv om den er utrolig ubehagelig er den også veldig nyttig for oss. Mennesker som ikke har evne til å bli redde/føle frykt (pga. for eksempel hjerneskade), fungerer vanligvis ikke så godt i samfunnet. Som alle andre følelser, kommer redd i ulike styrkegrader, fra full alarm, til at man i mildere former blir mer årvåken eller skvetten.
Av og til føler vi oss veldig redde for noe som egentlig ikke er livstruende eller direkte farlig, for eksempel edderkopper, å gå i bursdag eller være i små rom. Når dette skjer kan vi tenke på det som en slags feilkobling der den veldig nyttige følelsen redd, plutselig bare skaper trøbbel for oss. Noen ganger kan disse koplingene rette seg ved å erfare at det man er redd for likevel går bra. Andre ganger er dette vanskelig, og man må få hjelp og god støtte til å øve over tid. Alarmsystemet er ikke alltid så villig til å la seg endre, og for noen kan det kjennes nesten umulig å slutte å få fryktreaksjoner for enkelte ting, selv om de i utgangspunktet er fullt klar over at dette ikke er farlig. Støtte, hjelp og tålmodighet over tid må til.
Hvordan kan du som voksen hjelpe barn som er redde?
Når vi er redde trenger vi å føle trygghet og sikkerhet. Et barn som er redd, trenger en voksen som tilbyr e trygg «hamn», eller som kan holde i hånda og være sammen om det som kjennes farlig. Hvis du som voksen beholder roa selv om barnet er redd/aktivert, vil det øke sjansen for at barnet også lærer å regulere sin egen frykt gjennom å se og føle din ro.
Vi er mange som har sagt, eller vært frista til å si ting som: «Nei, dette er ikke noe å være redd for», eller «Kom igjen, ikke vær så redd!». Selv om det er lett å tenke slik, vil man når man møter redde barn på en slik måte, sjelden gjøre dem mindre redde i situasjonen, eller mindre redde neste gang de møter det som føles skummelt. Når barn er redde er det lurt at vi setter oss ned på barnet sitt nivå, og sier noe slikt som: «Nå så jeg at du ble redd, og det er jo ikke så rart, for det der var litt skummelt. Har du lyst å sitte litt her med meg, eller kanskje vi kan prøve det skumle sammen?». Se gjerne filmen om validering for å lære mer om dette.
Skal vi hjelpe barn til å tørre noe de er redde for, trenger de at vi gjør det sammen med dem, i deres tempo. En metafor er at vi verken skal dytte eller dra for mye, men gå ved siden av slik at det føles akkurat trygt nok.